Navn

Arman Guthushagen

Født

1962 i Oslo

Epost

arman@fullbredde.no

Bosted

Bryn i Oslo

Yrke

Brannslukker innen grafisk produksjon

Andre interesser

Musikk og småkryp

Jeg sykler på:

Cannondale Scalpel 2000

Favoritt terreng:

Blåstier hvor snirkling er viktigere enn fart.

Beste sykkelopplevelse

1 km før målgang første gang jeg syklet Trondheim-Oslo i 1991. Solen kom frem, Oslo var vakker og jeg hadde flyttet mange grenser. Det var stort for meg.

Verste sykkelopplevelse

Alt som var ille, blir jo i alle fall til en god historie. Det har vært mange dårlige opplevelser, men ingen som har drept sykkelgleden.

Planer/mål for sesongen

Bli ferdig med huset. Gjennomføre trippelen.

Det var etter en sydentur i 1987 at jeg tok den første løpeturen på eget initiativ, som altså ikke var i regi av skole eller militæret. Jeg syntes vel det var på tide å tenke litt på kroppen.

Sommeren etter lånte jeg min fars Peugot ”Crazy Horse” offroader, og dro på sykkelferie med min venn Werner. Turen gikk fra Oslo, rundt sørlandskysten og til Stavanger. Kystveien til Bergen, og Hurtigruta til Trondheim. Herfra skulle vi sykle til Oslo, og det gjorde Werner. Noe som heter langdistanse-kne sørget for at jeg havnet på toget hjem fra Trondheim.

På brukt-kjøpt fullblods DeRosa ble det min tur i T-O 1991 . Da sammen med flere venner som deltagere og i støtteapparatet.

Året etter kjøpte jeg min første offraoder, en Cannodale M700. Sykkelen fulgte meg på de ni første Birkebeinerrittene, og har vært helt suveren. Den er fortsatt i tjeneste, men nå mer som ren vintersykkel. Ukurante dimensjoner gjorde det vanskelig å sette på dempegaffel. Hadde dette vært enklere å få til, ville jeg nok ha syklet på den hele året enda.

Kanskje nettopp dét kan forklare noe av min (kanskje noe påtatte) avslappede holdning til utviklingen på sykkelfronten. Nytt utstyr er herlig, men å holde tritt med utvilklingen har jeg verken tid eller råd til. –Kona mi Anne Line mener allikevel at jeg er langt over grensen, og at jeg derfor uten forbehold kan kalles utstyrsfreak.

Sykkelklubb?

Igjennom de seneste 10 årene har jeg syklet et sted mellom 100 og  200  mil per sesong. Dette har vært for å holde beina knirkefrie, og for å være litt forberedt til sesongens sykkelritt. Det har blitt noen ulike ritt: Enebakk Rundt, Mjøsa Rundt, Trondheim-Oslo, Birken, Styggmannen, Grenserittet, Farrisrunden, Telemark Tours, Vãnern Runt, Haukeliruta og flere mindre mosjonsritt. For landeveien ble anskaffet en DBS Profesionale. En relativt nøktern racer som holder i massevis for meg.

Jeg var med i en sykkelklubb i flere år. Jeg syklet en sesong med en gruppe og det fungerte bra. Jeg ble kjent med mange hyggelige mennesker og gode syklister, og jeg lærte mye. Men det ble liksom aldri til at jeg kom ordentlig ”innenfor” i klubben. –Sikkert min egen skyld, ettersom jeg også har andre interesser. Jeg prioriterte ikke fellestreninger og andre arrangementer. Da jeg heller ikke var noen reser på dugnader, fant jeg det best å melde meg ut. –Best for alle. Jeg syntes liksom ikke jeg gjorde meg fortjent til å sykle med klubbens drakt. Dessuten; det var alene eller sammen med naboer og bekjente jeg brukte mest tid på sykkelen, og sånn er det enda.

 Ønske om et kjennemerke

Jeg ville altså ut av klubbmiljøet. Men samtidig ønsket jeg å forene de av oss som, ofte eller sjelden, syklet sammen. Jeg ønsket at vi skulle se enhetlige ut. Altså felles design/bekledning. Og har man en drakt, syns iallfall jeg at det er naturlig med et navn /brand. Tanken om å danne en egen klubb var født...